De delene av sanddyneengene som ikke er utsatt for slitasje er uvanlig artsrike, og de inneholder mange sjeldne arter.
Tangmelde er tallrik på strender der tang og tare som naturlig akkumuleres får ligge. Den er en nitrofil art, dvs. en art som liker nitrogen, og den vokser derfor i tangvollene. Når tang og tare brytes ned, blir det frigjort nitrogen og fosfor (som er de viktigste plantenæringsstoffene) i jorda som tangmelde tar opp og utnytter. I tangvollene er det også mange tanglopper og andre smådyr som er mat for trekkfuglene. Noen av dem spiser også frø av tangmelde.
Sølvmelde er en sjelden art som i Norge bare finnes noen få steder langs kysten nord til Karmøy. Forekomstene på Åkrasanden er de nordligste i verden. Arten ble første gang funnet sør for Åkrasanden i 1954, og den har siden hatt fast tilhold. Den er ettårig, og overvintrer som frø i sanden.
Strandarve danner tette matter på forstrendene der det ikke er for mye sandflukt. Der det er mer sandflukt, overtar strandkveke, marehalm og/eller strandrug. Bildet er fra Lasanden på Liknes, og viser hvordan en naturlig forstrand som ikke er utsatt for slitasje ser ut. Slike flotte utforminger finnes ikke lenger på Åkrasanden og Medhaugsanden, der blir de slitt vekk.
Dette ser da ut som en vanlig “ugrasarve”, gjør det ikke? Det er noe helt annet, nemlig den sjeldne arten saftstjerneblom, varianten strandstjerneblom (Stellaria crassifolia var. brevifolia). Den vokser ved bekkeutløp der det er litt brakkvann (blanding av sjøvann og ferskvann fra bekken).
Det er to varianter av saftstjerneblom i Norge, dette er varianten strandstjerneblom (Stellaria crassifolia var. brevifolia), som vokser i strandenger og brakkvannspåvirkede steder. Et typisk trekk er at stenglene ofte er enblomstrete (som på bildet).
Fagerknoppurt er en varmekjær art med en sørøstlig utbredelse i Norge. Den er sjelden på Vestlandet, men tallrik i sanddynene på Vest-Karmøy.
Blodstorkenebb danner noen steder, der det ikke er slitasje, sammenhengende tepper. Den er en av karakterartene for dyneengene på Karmøy.
I 1854 besøkte botanikeren Fredrik Christian Schübeler Karmøy, og på Åkrasanden fant han en ny art for vitenskapen. Det var en svæve (en Hieracium). Arten ble senere formelt beskrevet, slik alle kjente arter er, og den fikk navnet Hieracium schübeleri. Den er fremdeles bare kjent fra Karmøy, fra ingen andre steder i verden. Den er så sjelden at den ikke har noe norsk navn, men siden den bare vokser på Karmøy (kjent fra Stangaland og Åkra), ville “Karmøysvæve” være et passende navn. Bildet er fra Åkrasanden, og det viser at den kan være ganske tallrik.
Husk at ikke alle planter med gule blomster på Åkrasanden er denne arten. Andre korgplanter med gule blomster på Åkrasanden er løvetann, følblom, flekkgrisøre og åkerdylle.
Vill-lin er en liten, spinkel plante som i størrelse og blomsterfarge kan minne om knoppsmåarve (se bilde). Vill-lin har spisse kronblad, knoppsmåarve har runde. Vill-lin vokser i tørre dyneenger, knoppsmåarve på strandberg og små, fuktige strandenger.
De artsrike dyneengene inneholder ikke bare mange plantearter. Plantene trekker også til seg mange spennende og flotte insekter, som denne tistelsommerfuglen.
Rundskolm er en litt kravfull art som liker seg i tørre, ugjødslede enger. Den er tallrik i dyneengene.
Bakkesøte er en art som trives i åpne, ugjødslede enger. På Karmøy er den i dag stort sett å finne i dyneengene. Tidligere har den også vært kjent fra andre deler av kommunen, men her har den stort sett forsvunnet, dels på grunn av gjødsling og overbeite, dels på grunn av gjengroing.
Jærsøte er i slekt med bakkesøte, og de to artene har nokså like krav til voksestedet (tørre, åpne, ugjødslede enger) og de kan opptre sammen. De er likevel lette å skille om de er i blomst. Bakkesøte har beger med to brede og to smale fliker; jærsøte har beger med 4-5 smale fliker. Jærsøte er en underart av bittersøte. Jærsøte er bare kjent fra Jæren, Rennesøy og Karmøy. Det norske navnet er derfor misvisende; et mer passende norsk navn på underarten ville være rogasøte.
Prestekrage er en art som trives i gamle, ugjødslede enger. Den er en såkalt arkeofytt, dvs. en kulturspredt art kommet inn tidlig med jordbrukskulturen. I dag er den fullt ut naturalisert.
I sanddyneområdene omkring Åkrasanden finnes også en annen prestekrage, nemlig kjempekrage. Forekomstene av den er rester av hageutkast, et fremmedelement som ikke har noe i sanddyneområdene å gjøre.
