Central parts of Fillefjell are situated about 1000 m above sea level with surrounding peaks reaching 1812 m (Sulefjellet). The altitudinal gradient can be seen from subalpine to low-alpine, mid-alpine and high-alpine zones. The sub-alpine zone is dominated by mountain birch forest, partly penetrated by sub-alpine mires. In the low-alpine zone willows are abundant, with Salix lapponum (lappvier) as a dominating species. The mid-alpine is dominated by alpine heaths, with species such as Betula nana (dvergbjørk), Phyllodoce caeruleum (blålyng), Empetrum hermaphroditum (fjellkrekling), Vaccinium myrtillus (blåbær) and others. Extensive snowbeds (snøleier), alpine ridges (rabber), alpine meadows (alpine enger), and screes (rasmarker) are also found in the mid-alpine zone. Frost is prominent in the high-alpine zone and this is a major reason for the lack of a complete vegetation cover. Sparse vegetation and clusters of individual plants are typical for this region. Vascular species found on the highest peaks include Ranunculus glacialis (issoleie), Diphasiastrum alpinum (fjelljamne), Luzula arcuata (bogefrytle), Poa flexuosa (mjukrapp), Carex bigelowii (stivstarr), Cardamine bellidiflora (høgfjellskarse) and others.
Lycopodium clavatum ssp. monostachyon. Rypefot er en underart av mjuk kråkefot som vokser i lavlandet. Utbredelsen av rypefot i Norge er dårlig kartlagt.
Selaginella selaginoides. Dvergjamne er en liten sporeplante. Den er kalkkrevende, og derfor en kalkindikator. Der vi finner dvergjamne, finner vi også mange andre kalkkrevende planter.
Botrychium boreale. Fjellmarinøkkel er en regionalt sjelden art som vokser i fjellet. Den var rødlistet i Norge, men de siste årene har den vært funnet en rekke steder og den ble derfor tatt ut under siste revisjon av rødlista. Vi vet ikke om de mange rapportene skyldes at arten er i framgang, eller om det skyldes at flere nå rapporterer. Det ser i alle fall ikke ut som om arten er i tilbakegang, og det er jo gledelig.
Salix lapponum. Lappvier blomstrer på bar kvist, som alle i den slekta, før bladene er sprunget ut.
Cerastium cerastioides. Brearve har fått navnet sitt fordi den ofte vokser foran breer. Den er en pionerplante som trives på åpen mineraljord. Den var tallrik i Norge på slutten av siste istid, da det ble blottlagt nytt land etter hvert som isen trakk seg tilbake. De første som koloniserte slike områder var brearve og andre pionerplanter. Etter hvert som andre planter klarte å etablere seg på de avsmeltede områdene, ble brearve og de andre pionerplantene konkurrert ut. De ble ikke utryddet, men måtte finne seg nye voksesteder. I dag finnes de på ferske morener, i rasmarker og andre steder med åpen, mineralrik jord, som på den felles parkeringsplassen ved innkjørselen til Nystøga hyttegrend, hvor dette bildet er tatt!
Pulsatilla vernalis. Mogop er en plante med en sørøstlig utbredelse i Norge. Den er ingen fjellplante, men vokser også i fjellet, hos oss mest i Jotunheimen og på Dovrefjell. Den er ikke funnet på Fillefjell; bildene her er fra fjellområdet nord for Tyinholmen. Den vokser på rabbene der. Mange har nok også sett den i nærheten av Eidsbugarden. Mogop er i familie med soleiene. Den er en europeisk art som ellers er kjent fra enkelte lavlandsområder i Europa, samt fra Alpene og Pyrineene.
Rhodiola rosea. Rosenrot er en sukkulent, dvs. en plante med vannlager i stengel eller blader. Den kan derfor vokse på steder som fort tørker ut, som på fjell og berghyller. Arten er vanligvis særbu, dvs. med egne hann- og hunnplanter. Rosenrot er flerårig, men det er bare roten som overvintrer. Resten av planten visner ned om vinteren. Navnet sitt har planten fått av roten, som dufter som roser. Bildet er fra Vetleskardet ovenfor Nystuen; Kvednabekken i bakgrunnen, like ved stien. Mange har sikkert sett disse plantene på veien til og fra Støgonøse.
Sedum villosum. I dag er dette en av de sjeldneste plantene på Fillefjell. Jeg har bare funnet den ett sted, ved Nedre Skavlegilstjørn. Arten har en avgrenset utbredelse i Norge, med et klart tyngdepunkt i sentrale deler av Sør-Norge, nærmere bestemt i nordre deler av Oppland og Buskerud, særlig i fjellet. Lodnebergknapp har vært rapportert en rekke ganger fra Nystuen fra 1839 til 1971. Den kjente norske botanikeren Mathias Numsen Blytt besøkte Valdres i 1839, og han botaniserte bl.a. omkring Nystuen. Han skriver om lodnebergknapp at den vokste “i Mængde omkring Nystuen ved Veien.” Botanikeren H.C. Printz besøkte Nystuen i 1864, og han nevner lodnebergknapp fra “Filefjeld”. Det ser ut som om alle botanikerne som besøkte Nystuen på 1800-tallet, og det var en del, fant lodnebergknapp. Botanikeren Jon Kaasa bodde på Nystuen i 1960, 1970 og 1971, og han fant den “mellom Nystuen og bekken vestenfor, på nordsiden av veien”. Det må være på Øvre Jordet eller deromkring. Dessuten fant Kaasa den ved Kyrkjestølane, “ved stien til Slettningen, nær riksveien.” Jeg har ikke sett etter den der, så det kan hende den vokser der ennå. Siden den er rapportert så mange ganger fra området ved Nystuen, og den ikke er sett der siden, indikerer det at arten har gått markert tilbake. Årsaken til tilbakegangen er ukjent.
Lodnebergknapp vokser i fuktige sig, våt jord og berghyller. Den blomstrer i juli.
Parnassia palustris. Jåblom vokser helst på baserik jord, i fuktige sig og beitemark. Den er ingen eksklusiv fjellplante, men vokser fra strandengene ved kysten til rike heier i fjellet. Fjellplantene skiller seg likevel litt fra lavlandsformene. Typisk for fjellplantene er at de har kortere kronblader som bare er litt lengre enn begerbladene (det kan du skimte på bildet), og at bladene er mer trekantet og nærmere grunnen enn hos lavlandsformene. Fjellplantene er også genetisk forskjellige fra lavlandsplantene ved at de har dobbelt så mange kromosomer. På Fillefjell er jåblom vanlig i skråningene under Støgonøse, ovenfor Nystuen, der bildet er tatt. Navnet jåblom kommer nok av redskapet ljå, og i visse deler av landet har det vært tradisjon for at slåtten kunne begynne når jåblom tok til å blomstre.
Saxifraga oppositifolia. Rødsildre er en tidligblomstrende art. Den blomstrer så snart snøen har smeltet. Tidspunktet for snøsmelting varierer mye med høyden og med lokale terrengforhold. I sørvendte skråningen går snøen tidlig, mens den i snøleiene kan bli liggende til langt utpå sensommeren. Vi kan derfor finne rødsildre med nyutsprungne blomster fra mars til juli, avhengig av hvor vi er. Rødsildre er en kravfull plante og vi finner den bare på baserik grunn. Den er sjelden på Fillefjell, men vokser bl.a. i bratthenget under Støgonøse, hvor bildene er tatt.
Saxifraga stellaris. Bildet viser de to røde kapslene (som inneholder frø), omgitt av støvbærere. Den ene av støvbærerne er åpen, de andre har ennå ikke åpnet seg. Bildet viser med andre ord at de hunnlige delene av blomsten er ferdig utviklet før de hannlige delene (med støvbærerne). Dette hinder selvbestøvning. På bildet ser vi også de nedbøyde begerbladene. I hver kapsel er det flere frø. De er lette, bare 0,1 mg, og spres lett med vinden. De holder seg også lett flytende, slik at de kan spres med bekker og sig. Både vind- og vannspredning bidrar dermed til å spre planten til nye voksesteder. Stjernesildre er en vanlig plante i fjellet, på våte steder, langs bekker og sig, ofte i snøleier.
Viola mirabilis. Krattfiol er en litt varmekjær, sørøstlig lavlandsplante som vokser i de sørvendte (varme) bergene under Støgonøse. Mathias Numsen Blytt var den første som fant krattfiol på Filefjell, da han bodde på Nystuen i tre uker i august 1839. Tydeligvis trives den godt på stedet, for den er der ennå.
Chameapericlymenum suecicum. Skrubbær betyr ulvebær. Det er et såkalt nedsettende navn som indikerer at bæra ikke er menneskemat, bare for dyr (som skrubb og andre). I folkelig tradisjon har bæra ord på seg for å være giftige, men det er de ikke. De ser kanskje fristende ut, men de er smakløse (men altså ikke giftige).
Gentiana nivalis. Snøsøte er kjent som fjellets blåeste blomst. Den er svært solhungrig, og folder kronbladene ut bare når det er sol. Er det overskyet og kaldt, lukker blomstene seg og plantene blir vanskelig å oppdage. Snøsøte ser vi derfor bare i fint vær!
Gentianella campestris ssp. campestris var. suecica (sommerbakkesøte). Den første som fant bakkesøte på Fillefjell var botanikeren Søren Christian Sommerfeldt, i 1820-årene. Trolig bodde han på Nystuen, og han botaniserte i området omkring fjellstua. Arten vokser fremdeles i bakkene ovenfor Nystuen, i skråningen under Støgonøse.
Lepidotheca suaveolens. Tunbalderbrå er en ballastplante som er innført til Norge med ballast. Den har vært kjent her i landet siden 1862, forvillet fra Botanisk hage på Tøyen i Oslo. Fra 1880-årene begynte den å vise seg på ballastplasser langs kysten, og derifra har den spredt seg til store deler av landet, langs veier og jernbaner, til gårdstun, krøtterstier og gater. Den kommer opprinnelig fra Øst-Asia. Derifra har den via mange omveier spredt seg til Fillefjell!
Dactylorhiza fuchsii. På Fillefjell vokser både skogmarihånd og den nærstående (og i Norge mer utbredte) flekkmarihånd. Et typisk trekk ved skogmarihånd er at blomsterleppen er godt bredere enn hos flekkmarihånd, og den er tydelig trefliket (mens den er mer sammenhengende hos flekkmarihånd), som på bildet. Se ellers bildene av flekkmarihånd. Bildene av blomstene på flekkmarihånd er lysere enn bildet av blomstene på skogmnarihånd, men det er tilfeldig. Blomsterfargen kan være nokså lik hos de to artene, både lys rosa og mørkere rosa blomster finnes hos begge.
Listera cordata. Småtveblad er ikke blant de mest iøynefallende orkideene, men på nært hold er det ingen tvil om at det er en orkide. På Fillefjell vokser den i fjellbjørkeskogen.
