Sandhåland er en gammel gård, og inntil 1700-tallet lå det et lite klyngetun med to bruk nede til venstre i bildet. Omfattende sandflukt gjorde at husa ble flyttet til Høge Håland, der de ligger i dag. Siden har det skjedd flere jordskifter på gården, og husene til de enkelte bruk ligger i dag spredt, ikke samlet i et klyngetun som før. Sandstranda har alltid vært viktig for brukene på Sandhåland, ikke minst fordi de har hadde tilgang på en svært viktig ressurs: tare. Taren brukte de som gjødsel i åkeren, og det gjorde at åkrene produserte mer enn vanlig. Åkrene nærmest sanden var så viktige for brukerne at de har overlevd alle jordskiftene som har vært på gården. Bøndene nektet å bytte de gode åkerteigene som de selv og forfedrene deres hadde opparbeidet gjennom generasjoner. Denne delen av gården, sentralt i bildet, er i liten grad påvirket av de omfattende og radikale skiftene av jord som skjedde i forbindelse med de mange jordskiftene som har vært her.
Sandhåland har en svært interessant historie som er beskrevet i en bok om nordiske landskap. Boka er på engelsk og utgitt på University og Minnesota Press i USA. Den er redigert av Michael Jones og Kenneth Olwig, med tittelen Nordic Landscapes. I et omfattende kapittel i boka har jeg skrevet om Sandhålands historie. Så vidt jeg husker, har jeg gitt Karmøy folkebibliotek et særtrykk av bokkapitlet. Hvis noen er interessert, er det bare å ta kontakt med meg, så kan jeg sende en pdf.
Hemnessanden er en liten, men interessant og innholdsrik sandstrand. Under sanden ligger en eldre rullesteinsstrand, og i utkantene av sanden kommer rullesteinsstranda til syne. Floraen på Hemnesanden har mye til felles med de andre sandstrendene, men den har også sine spesialiteter. Her finner vi f.eks. arter som engstorkenebb (Geranium pratense), knortestarr (Carex otrubae) og kjeldegras (Catabrosa aquatica). Den eneste kjente forekomsten på Karmøy av sandslirekne (Polygonum raii) fant jeg også her.
Trådtjørnaks (Stuckenia filiformis) lever permanent nedsenket i vann. Den har en forkjærlighet for svakt brakkvann, og derfor er den på kysten ofte å finne i små dammer nær sjøen som får tilført salt med saltdriv fra sjøen. Den finnes også i innlandet over store deler av landet. På Karmøy er den sjelden, bare kjent fra tre steder, alle på Vest-Karmøy.
Mange kjenner mispel fra hagene, men på Karmøy vokser det også en vill mispel, nemlig dvergmispel (Cotoneaster scandinavicus). Den er glad i varme, og vokser ofte på varme berg.
Vivendel (Lonicera periclymenum) har spesialiserte blomster som er tilpasset samarbeid med nattsvermere. Nattsvermerne tiltrekkes vivendel-blomstene for de har nektar. Nattsvermerne kan kjenne duften av vivendel på mange hundre meters avstand, og fargen på blomstene er nyttig for at nattsvermerne skal kunne se dem på kortere hold. Nattsvermerne kan “stå” i lufta, og de trenger derfor ikke noen “landingsplass” i form av store, breie kronblad. Det hadde bare bidratt til at andre insekter hadde stjålet nektaren, kanskje uten at de fikk på seg pollen. Deler av blomsterkrona er smalt sylinderforma, og nektaren sitter i bunnen av denne. For å få ta i den, må insektene ha lang sugesnabel. Formen på blomstene er m.a.o. tilpasset formen på sugesnabelen hos nattsvermere. Det samme kan vi si om duften og fargen på blomstene. Både vivendel og nattsvermer har nytte av den gjensidige tilpasningen. Nattsvermerne får nektar, og til gjengjeld hjelper de vivendel med kryssbestøvning. Nattsvermerne får på seg pollen når de besøker en blomst, og dette overføres til en annen blomst når nattsvermerne besøker den. Relasjonen mellom vivendel og nattsvermere er av de mest spesialiserte og spennende vi har i naturen. Noe lignende gjelder også for orkideen nattfiol.
Strandskolm (Lathyrus japonicus) er en såkalt sirkumboreal art, dvs. en art som vokser rundt nordkalotten. Artsepitetet japonicus forteller at den først ble beskrevet fra Japan, men den vokser altså også på Karmøy, hvor den er knyttet til sandynene. Her har den en viktig funksjon i økosystemet. Som andre erteplanter lever den i symbiose med primitive bakterier som er i stand til å ta opp nitrogen fra luft, og omdanne dette til nitrogenformer som andre planter kan ta opp. Nitrogen er et stoff som alle planter trenger, men som nesten ingen får tak i selv om det er mye av det i lufta. Strandskolm hjelper de andre plantene i sanddynene med å få tak i dette livsnødvendige stoffet. Flott er den også!
Oversida er gulgrå, undersida lyst brun til svart, med enkle rhiziner. Pyknidiene er flatestilte, innsenka, og med svart munning. Apotheciene er flatestilte, med mørk brun, nesten svart skive. Isidiene er sylindriske, enkle eller greina.
Typiske kjennetegn ved skålskjærgårdslav er brun overside og 1–3 mm breie lober, tiltrykte til underlaget. Oversida har et svakt mønster av lyse flekker (maculae) mot lobespissene (lupe trengst for å se dette), undersida er svart, med enkle, svarte rhiziner. Apotheciene er flatestilte med brun skive, som vi tydelig ser på bildet. Soredier og isidier mangler.
Krabbekløver (Trifolium campestre) er en sørlig, varmekjær art. Den er sjelden på Karmøy, bare kjent fra noen få steder (se Lundberg: Karmøys flora, s. 192). Den intense gulfargen på blomstene gjør at den ikke er til å ta feil av. Musekløver har også gule blomster, men de er mindre og lysere.
Flekkmarihånd (Dactylorhiza maculata) er en variabel art med blomster som varierer mye i størrelse og farge. Ved Hemnessjøen vokser noen store, flotte eksemplarer med mørke, dyp lilla blomster. Antagelig begunstiges de av kan kalkrike sandjorda som finnes her. Bladene har alltid tydelige, mørke flekker, derav det norske navnet.
Bildet illustrerer hvorfor marihånd heter marihånd – rotknollene ligner på en hånd. Prefikset mari– kommer av Jomfru Maria, og har rot i folkelig tradisjon og overtro, om at roten av marihånd var et fruktbarhetssymbol. De ligner vel også litt på testikler.
Purpurmarihånd (Dactylorhiza purpurella) er en av våre mest sjeldne orkideer. På Karmøy har den en av sine hovedforekomster i Norge.
Ormetunge (Ophioglossum vulgatum) er en liten bregneplante, ofte ikke mer enn 6-10 cm høy. Den er en regionalt sjelden art som trives i fuktige, kalkrike enger. På Karmøy er den bare kjent fra Sandvesanden og Hemnes-Sandhåland.
Skyfall er kolonier av en blågrønnalge (Nostoc muscorum). I perioder overlever de som mikroskopiske sporer, i andre perioder opptrer de som geleaktige klumper. De synlige geleklumpene dukker “plutselig” opp fra “intet”, som om de var falt ned fra himmelen, derav det folkelige navnet skyfall. Disse blågrønnalgene har en nyttig funksjon i naturen. Koloniene på bildet fant jeg på strandnære berg på Hålandsanden.
