Hystad naturreservat ble opprettet i 1984. Formålet med vernet var å ta vare på en frodig og variert edelløvskog med et utvalg av ulike svartorskoger. Det er flere typer svartorskog i Hystad naturreservat. Svartorsumpskog dominerer i de lavereliggende områdene, i partier med høy grunnvannsstand. I lia i vest (Varhaugsuro og deromkring) er dreneringen mye bedre, og der finner vi svartor-askeskog. Langs sjøkanten ut mot Langenuen finner vi en tredje type: svartorstrandskog. Den er tydelig påvirket av saltvann, og har innslag av plantearter vi ellers finner langs sjøen, slike som klourt, strandvindel og tangmelde. Svartorstrandskogen er en truet vegetasjonstype i Norge, og den er presset også i Hystadmarkjo. En del svartorstrandskog ble ødelagt da grusvegen forbi Apalvikjo ble anlagt, og dessuten i Sævarhagsvikjo da småbåthavna ble bygget. Hystadmarkjo er en av perlene i norsk natur, men dessverre er den stadig under press. Blant annet er det noen som ønsker å lage en rundløype med sti langs foten av Varhaugsuro, i den mest sårbare delen av naturreservatet. Her er jordsmonnet vått, og derfor svært utsatt for slitasje. Her finner vi også noen av de mest sjeldne planteartene i naturreservatet, slike som skogbingel og skogfredløs. En sti her vil være ødeleggende for de flotte naturverdiene i Hystadmarkjo. La oss heller bruke den rundløypa vi allerede har, med opparbeidet grusveg fra parkeringsplassen ved Storhaug, ned til Straumen, og videre til Mjelkevikjo og Sævarhagsvikjo. Derifra er det fin og lite trafikkert vei opp til hovedveien, og man kan gå videre sørover på fortau og gangsti til Storhaugvegen og parkeringsplassen ved Lierstøl, der mange begynner turen. La oss slå ring om den flotte Hystadmarkjo!
Rødkanthette (Mycena rubrimarginata) kan vokse både på levende og døde trær. Her vokser den på en levende svartor.
Safranullkule (Trichia scabra) er en slimsopp. Eksemplaret på bildet er en ung, umoden utgave. I moden fase blir den mørkere – kremgul, og senere brunrød. Den ble funnet på en død platanlønn (Acer pseudoplatanus). Bildet viser tallrike såkalte sporokarper, ca. 0,5-0,9 mm høye. Utbredelsen av slimsopper i Norge er lite kjent. Safranullkule er foreløpig bare kjent fra fem fylker (Akershus, Hedmartk, Vestfold, Vest-Agder og Møre og Romsdal). Funnet i Hystadmarkjo er det eneste i Hordaland, og det andre på Vestlandet.
Safranullkule (Trichia scabra). Bildet viser såkalte sporokarper. De hvite kulene kalles sporocyster, festet til underlaget med en stilk (godt synlig på bildet). På sporokarpene til høyre kan vi også se den nedre delen av slimsoppen, som kalles hypotalliet, en seig, slimaktig hinne som fester slimsoppen til underlaget, her en død platanlønn.
Kollene i Hystadmarkjo er dominert av furuskog. Furu er et treslag som klarer seg godt på tørre steder og på skrinn jord. For å undersøke alderen på trærne i Hystadmarkjo har jeg brukt et tilvekstbor. Med det kan man ta ut en kjerne av stammen uten å skade treet, og så telle årringene. Furua midt på bildet er blandt de eldste furutrærne i Hystadmarkjo. Den spirte fra frø i 1943.
Edelløvskogen i Hystadmarkjo er frodig på mer enn en måte. For det første er den artsrik. Her finnes vidt utbredte arter, regioinalt sjeldne arter og arter på den norske rødlista. I tillegg er skogen svært produktiv. Det skyldes god tilgang på vann, plantenæring og mineraler, og et gunstig lokalklima.
Ramsløk (Allium ursinum) er tallrik i svartor-askeskogen, spesielt i Vardhaugsuro. Ramsløken har en markant lukt som du lett kjenner når du går igjennom området.
Alle planter trenger nitrogen, men nesten ingen får uten videre tak i det. Det er mye nitrogen i luft, men det finnes i en form som plantene ikke kan nyttiggjøre seg. De trenger derfor hjelp av spesialiserte organismer som har evne til å omdanne fritt nitrogen som finnes i luft til såkalt plantetilgjengelig nitrogen. Strålesopp (Frankia alni) er en slik organisme. Den kan ta opp fritt nitrogen fra lufta i jordsmonnet, og omdanne det til nitrat og nitritt. Strålesoppen lever i symbiose med svartor, og danner tallrike klumper på røttene til vertstreet (se bildet). Strålesoppen hjelper svartor til å få tak i den type nitrogen det trenger, og svartor skaffer soppen mineraler som den trenger, men ikke får tak i alene. Når svartor feller bladene sine om høsten, følger det med nitrogenforbindelser som blir frigitt i jordsmonnet når bladene brytes ned. Dermed kommer nitrogenet også de andre plantene i skogen til gode. Takket være strålesoppen er det rikelig med plantetilgjengelig nitrogen i alle oreskoger. Strålesoppen i Hystadmarkjo fungerer som nitrogenfabrikker som skaffer nødvendig nitrogen til hele økosystemet.
Gjennom Hystadmarkjo går det flere steingarder. De ble satt opp etter jordskiftet på gården Hystad i 1881. Før jordskiftet var Hystadmarkjo felles beitemark for de åtte brukene på gården; etter jordskiftet ble Hystadmarkjo delt opp i åtte deler, en for hver av brukene. Steingardene markerer de nye eiendomsgrensene som ble fastsatt ved jordskiftet i 1881.
Krypsoleie (Ranunculus repens) er et markert innslag i deler av edelløvskogen. Det er en pussighet, for krypsoleie er på ingen måte en skogsart. Den finnes til vanlig som ugras i åker og eng, i veikanter og andre, ofte gjødslede steder. Hvordan har den kommet inn i edelløvskogen? Saken er at den vokser langs en sti, og det som i dag er en sti, var i eldre tid en krøttervei. Leirlebrekko kalte de den. Krøtterveien ble brukt når folk skulle ta dyrene til og fra innmarka og beitene i Hystadmarkjo. Det var mens Hystadmarkjo var åpen beitemark, uten skog. Krypsoleiene som vokser i Hystadmarkjo har enn så lenge overlevd at skogen har vokst fram. De er levende minner om den gangen området ennå var helt åpent.
Skogen i Hystadmarkjo er temmelig våt, så våt at i noen av stiene vokser det planter som til vanlig lever under vann! En av dem er småvasshår (Callitriche palustris), som er tallrik langs den gamle krøtterveien Leirlebrekko. Noen har luftet tanken om at denne stien kunne egne seg som del av en rundløype i Hystadmarkjo. Stien er ganske gjørmete allerede i dag, og for å få den til en tørr og akseptabel grusveg, må det betydelige terrenginngrep til. Det vil ikke være i tråd med verneforskriftene i naturreservatet.
På Stord ble platanlønn først plantet i “seminariehagen” på Rommetveit, og den ble oppfattet som en eksotisk plante. Bøndene fikk stiklinger fra hagen på Rommetveit, og stiklingene ble plantet i mange tun i området, bl.a. på Hystad. Den ble brukt som et ornamentalt tre, stor og staselig som den kunne bli. De to platanlønnene på bildet står der det gamle klyngetunet på Hystad lå. Jeg spurte de eldste på gården om de visste hvor gamle trærne var, men en som var omkring 90 år sa at trærne var like store som nå da han var liten. Jeg tok derfor ut en borekjerne med et tilvekstbor, og kunne da fastslå at trærne spirte fra frø i 1851. Platanlønnene som vokser i Hystadmarkjo er ikke så gamle. De eldste eksemplarene der ble plantet i 1930, mens området ennå var åpen beitemark uten skog.
I den søre delen av Hystad naturreservat ligger brakkvannspollen Straumen. I mesteparten av perioden etter den siste istida har de lavestliggende delene av Hystadmarkjo vært et sund. Det som i dag er nes, Valeneset, Russeklubben, Tyneset og Hovaneset, var da øyer. Landhevningen har siden gjort dem landfaste. Straumen er en rest av det gamle, grunne sundet. I dag er pollen omgitt av tett skog, men det er en nokså ny situasjon. Nærmest vannspeilet vokser mengder av havsivaks, en av de største forekomstene av denne arten på Vestlandet. I overgangen mellom havsivaks og svartorsumpskogen har det etablert seg unge enkeltindivider av svartor (som til venstre i bildet). Etter hvert som de blir større, vil de suge opp mye vatn og gjøre sumpen tørrere. Til slutt vil skogen innta alt det som nå er åpent område, og brakkvannspollen vil forsvinne.
Mjelkevikjo er en av de klassiske lokalitetene for dvergålegras (Zostera noltei) i Norge. Den ble funnet der i 1922, av botanikeren Jens Holmboe. Da var den bare kjent fra ett annet sted i Norge. Den har vært konstant i Mjelkevikjo i alle år etter 1922, men omkring 2005 begynte den å gå tilbake. En mulig årsak kan være omfattende stranderosjon, som vi kan se på bildet.
I 2004 var det ennå godt med dvergålegras (Zostera noltei) i Mjelkevikjo
Dvergålegras forsvant fra Mjelkevikjo og Sævarhagsvikjo omtrent samtidig som knoppsvane (Cygnus olor) ble en vanligere hekkefugl i området. Knoppsvanene kan forsyne seg grådig av alle slags ålegras, og vi lurte på om dette kunne være årsaken til at dvergålegras forsvant fra Stord. Senere undersøkelser indikerer at dette neppe er forklaringen.
I Mjelkevikjo har det tidligere vært større strandenger enn i dag; det er bare fragmenter igjen. Fra landsida har skogen ekspandert utover, og fra sjøsida har stranderosjon gjort strandengene betydelig mindre. Omfanget av stranderosjon har variert mye. I 1930-årene var det betydelig stranderosjon, spesielt i Sævarhagsvikjo, men den ble siden mindre. De siste årene ser det ut som om den har tiltatt igjen, og strandengene går tilbake i areal. Dvergålegras kan ha forsvunnet av samme årsak.
Flikvårmose (Pellia epiphylla) vokser på våt jord og i fuktige sig, som i Leirlebrekko. Slike voksesteder er svært sårbare for slitasje, og de kan fort omdannes til våte gjørmehull, selv ved liten bruk. Derfor er det viktig at vi bruker de opparbeidede stiene i Hystadmarkjo. De er laget for å unngå slitasje i de sårbare områdene.
Nechera crispa, på ask, Varhaugsuro. Krusfellmose er en kravfull art.
